Refleksjon rundt det å bruke blogg.

"Det store spranget"
Mål 1 i fagplanen sier at vi skal innhente, analysere og vurdere nye digitale verktøy.
Å opprette en konto på iGoogle og begynne å bruke googledocs var som fot i hose, men blogg? det har vært den store bøygen. Og hvor nytt er det å bruke blogg? Det kan vel diskuteres, men for meg er det forholdsvis nytt. Jeg laget en blogg for klassen min (sammen med Trond) om overvåkning i forbindelse med terrorangrepet på Twin Towers. Rune og jeg jobbet da med elevmedvirkning og medbestemmelse i skolen og i den forbindelse med begrepsutvikling. Jeg husker godt hvor lang tid jeg brukte for å få ned et forholdsvis kort innlegg. Men da jeg først hadde lagt det ut, og elevene kommenterte spørsmålet jeg stilte, var jeg veldig fornøyd og tenkte at dette skal jeg bruke mer. Hvor ble det av den tanken?
Alle Hiak-studentene bruker blogg, men jeg gjør det ikke. Det ser utrolig morsomt ut, og jeg ser at blogg har mange muligheter. Så hvorfor bruker ikke jeg blogg? I tankene mine gjør jeg det, men hittil har refleksjonene mine ligget på Word- og Googledocs. Der ligger de trygt og godt. Ingen ser dem og ingen kan kommentere dem. For meg er det "det store spranget", å legge ut noe slik at alle kan se det, kritisere og kommentere, dissekere, men kanskje også rose? Perfekjonisten i meg synes aldri at noe blir bra nok. Det er bestandig noe som kan forbedres og endres. Ok, da venter jeg litt. Kanskje jeg kommer på en bedre formulering eller et bedre argument senere?
De andre studentene legger ut sin frustrasjon over/om forskjellige oppgaver i studiet. Det gjør jeg også, men ikke på blogg. Vi diskuterer problemene på samlingene, og plutselig ser jeg at de andre har lagt ut sin frustrasjon eller funnet et nytt verktøy som ser interessant ut. De setter ord på problemene så lett som bare det, mens jeg grubler på om jeg skal tore, slik at alle kan se hva jeg tenker. Det blir jo liggende der "i all evighet". Jeg vet at jeg kan redigere og endre på det jeg skriver, men allikevel ser det ut som om det er helt umulig for meg å legge ut det jeg tenker. Selvtilliten er på topp, ser jeg.
Kanskje jeg er mest redd for hva andre vil tenke, tro og mene? Men det er jo noe av det som er fint med blogg, man får kommentarer og innspill på det man skriver om. De andre studentene "skriker" etter og vil gjerne ha kommentar på sine innlegg og bruker disse kommentarene til å komme videre eller endre noe de arbeider med. Det vil si at bloggen fungerer som nettstøttet læring, man kan se utvikling og læring i samhandling med andre.
Jeg håper at jeg med dette innlegget har kommet over min egen redsel for å legge ut noe av det jeg arbeider med med dette innlegget! Det gjenstår å se.
Takk til Rune og Thomas som stadig har spurt etter noe å kommentere og til Gry, min mentor, som jeg ringer til i tide og utide.